Svartkrutt

Krutt tilhører stoffgruppen eksplosiver som frigjør varme og gass etter at det er aktivert. Det består av et stoff som avgir oksygen (surstoff) og et annet som tjener som brensel, eller av kjemiske forbindelser som utfører begge disse funksjonene.

Svartkrutt ble mest sannsynlig oppfunnet i Kina på 800-tallet. Derfra spredte kunnskapen seg vestover med silkeveien. Men det er vanskelig å stadfeste nøyaktig og hvor det ble oppfunnet. Kineserne var langsomme til å utvikle bruksområdene til kruttet. Til å begynne med ble det benyttet til fyrverkeri, og til å lage små eksplosiver. Første gang det ble benyttet militært, men ikke i særlig omfattende grad, var under Song-dynastiet. Men det var ikke før engang mellom 1300 og 1310 at kineserne utviklet en kanon.

I Europa derimot, ble kruttet kjent langt senere enn i Kina. Der regnes munken Berthold Schwarz i Freiburg som opphavsmannen til kruttet slik vi kjenner det. I europeisk sammenheng starte kruttets historie til våpenbruk omkring år 1310 og var det eneste praktiske sprengstoffet fram til slutten på 1800-tallet. Temmelig raskt utviklet man relativt effektive kanoner som revolusjonerte krigskunsten. De antagelig første kanoner ble satt inn under beleiringen av Metz i 1324. Året etter er det belegg for at kanoner inngikk i arsenalene over hele Europa.

Krutt består av trekull, svovel og salpeter. I antikken var man godt kjent med egenskapene til svovel og trekull. I Europa blir imidlertid ikke egenskapene til salpeter (kaliumnitrat - oksygengiver) dokumentert før Robert Bacon og Albertus Magnus.

Salpeter eller kaliumnitrat er en kjemisk sambinding med kjemisk formel KNO3. Kaliumnitrat er ett oksiderande salt av salpetersyre. I fast form er det ett hvitt, krystallinsk stoff. Kaliumnitrat er en viktig del av kunstgjødsel

Nitrationet, med formelen NO3, blir benyttet av planter i oppbygging av klorofyll og aminosyrar. Ionet blir òg benyttet av bakteriar i jorden som benytter den kjemiske energien som blir løst ut når nitrat blir omdannet til nitritt. Nitritt blir av andre bakteriar omdannet til nitrogen i gassform.

Omkring 1248 beskriver Bacon i sin bok «De Secretis Operibus Artis et Naturae» en indirekte formel på svartkrutt. Videre i hans bok «Opus Majus» fra 1268 gis oppskriften for å lage kinaputter. Albertus Magnus beskriver i en bok han skrev før han døde i 1280 en oppskrift på en kruttype for å lage «flyvende flammer» (raketter og fyrverkeri).

I dag brukes det mest til fyrverkeri.

I begynnelsen var kruttet ikke blandet optimalt, og salpeteret var ikke rent, men på 1600-tallet nådde man tett på nåtidens optimale blandingsforhold: 75% salpeter, 10% svovel og 15% trekull.

Fordi kruttet brenner uten tilgang på oksygenet fra lufta er det forbundet med stor fare å produsere krutt. Dersom det blir aktivert ved friksjon eller statisk elektrisitet, forløper forbrenningen raskt uten bruk av oksygen fra luft og under utvikling av sterk varme, store gassmengder og dermed høyt trykk. Gjennom tiden har det skjedd enorme ulykker, og dessverre også ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker der mange menneskeliv har gått tapt gjennom årene. Ettersom kunnskap om kruttets egenskaper har økt, er ulykkesfrekvensen blitt tilsvarende lavere.

Raufoss Ammunisjonsfabrikker har produsert krutt helt fra starten i 1896 og fram til dags dato. Det ble imidlertid utviklet nye kruttyper, såkalte røyksvake krutt. Disse består av nitrocellulose alene eller i kombinasjon med nitroglyserin og brukes i håndvåpen, kanoner og raketter. I tillegg til disse er det utviklet nye typer krutt som i prinsippet tilhører samme type som svartkrutt. Det vil si at de er inhomogene. Brenselet (svovel og trekull) er erstattet av polymerer, for eksempel polysulfid,
polyuretan eller polybutandien, mens nitratet delvis er erstattet av perklorater.